Arv, uskifte og særeie – kampen om hytta

Even og Petters far, Ernst Jensen, døde overraskende og hadde aldri funnet tid til å snakke med sine to sønner fra første ekteskap og sin kone nummer to om hytta på fjellet. Tanken var at Sissel skulle kunne bruke hytta så lenge hun levde, men at hytta, som var bygget av hans egen far, skulle gå i arv til hans to sønner.

Even og Petter hadde alltid hatt et godt forhold til Sissel. Hun var real, åpenbart glad i faren, og faktisk den som hadde foreslått at Even og Petter fikk forskudd på arv da hun og Ernst giftet seg og kjøpte leilighet sammen. I og med at Even og Petter fikk et pent forskudd, frasa de seg arverettighetene til leiligheten, slik at faren kunne sikre Sissel boligen.

Aksepterte uskifte

Sissel var sønderknust etter Ernsts død. Even og Petter sa raskt ja da Sissel ba om å få sitte i uskifte, og samtidig lovet å testamentere hytta til dem og inngå en avtale som sikret Even og Petter rett til å bruke hytta. Avtalen om bruk ble inngått uten juridisk bistand, og sa ikke stort mer enn at alle tre kunne bruke hytta, og at Even og Petter skulle kontakte Sissel når de ønsket å dra på fjellet, for å unngå kollisjoner i helgene. Avtalen ble ikke tinglyst.

Den praktiske delingen av hytta gikk fredelig for seg i flere år. Even og Petter gjorde vedlikehold ved behov, og fordelingen av oppholdene på hytta skapte ingen problemer. Tre år etter farens død treffer Sissel en ny mann. Han er ikke interessert i helger på en relativt enkel norsk fjellhytte, han bruker fritiden på reiser i utlandet. Sissel forteller Even og Petter at hun vil selge hytta.

Protester nytter ikke

Even og Petter protesterer kraftig og sier at hele forutsetningen for uskifte var at de skulle arve hytta når hun en gang døde, og at de skulle kunne bruke hytta. Sissel svarer kort at hun ikke skjønner hva de snakker om, og avviser at det ble stilt noen forutsetninger i forbindelse med uskifte. – Hytta er min, jeg står fritt til å selge den, og det kommer jeg til å gjøre. Fordi vi alltid har hatt et godt forhold er jeg villig til å selge dere hytta til meglers markedsvurdering, uten å legge den ut for salg, sier Sissel. Even og Petter sjekker saken med flere advokater, men får beskjed om at det dessverre er for sent. De skulle kommet da faren døde. Ingen av dem har råd til å kjøpe hytta, som selges ut av familien.

Burde stilt betingelser ved uskifte

Even og Petter kunne enkelt unngått å miste hytta. Da Sissel ba om å sitte i uskifte ved farens død, kunne de fortsatt sagt ja, men stilt følgende betingelser: Du kan bruke hytta så lenge du lever, men den kan verken pantsettes, selges eller gis bort, vi vil sikre oss at hytta blir i familien når du engang dør. I tillegg vil vi ha en ordnet og fast bruksrett, og en avtale om nødvendig vedlikehold av hytta. Disse betingelsene kunne de skrevet ned i en avtale, og tinglyst avtalen.

Even og Petter er begge over 18 år, og har dermed full frihet til å inngå avtaler. Hvis de ikke hadde vært myndige, ville situasjonen vært en annen. Da ville Fylkesmannen trådt inn og forvaltet Even og Petters verdier.

Alternative metoder for deling

Hvis disse betingelsene ikke hadde vært levelige for Sissel, kunne hun krevd skifte.   Hadde Ernst hatt særeie som også gjaldt ved død, ville i så fall Sissel arvet ¼ og Ernst og Petter til sammen ¾ av verdien av hytta, eventuelt begrenset av kravet om at ektefellen skal arve minimum fire ganger folketrygdens grunnbeløp.

Hvis Ernst hadde ordinært felleseie eller felleseie ved død, ville Sissel sittet igjen med sin halvdel av felleseiet, pluss den fjerdedelen hun har rett til som arv fra sin ektefelle, totalt 5/8. Even og Petter ville fått 3/8 på deling. Forutsetningen for dette er at Ernst og Sissel hadde avtalt ikke å skjevdele sine verdier.

Kunne sikret barna hytta

Hvis Ernst hadde ønsket å sikre at Even og Petter fikk hytta, hadde han hatt flere muligheter.

Ernst kunne gitt hytta til sine sønner som forskudd på arv, eller solgt den til Even og Petter for en billig penge mens han selv fortsatt var i live. For å sikre Sissel muligheten til å bruke hytta kunne han tinglyst en bruksrett for henne så lenge hun var i live.

Ernst kunne bedt sine sønner samtykke i at Sissel fikk sitte i uskifte, på de samme betingelser som er beskrevet ovenfor; at hytta verken kunne selges, gis bort eller pantsettes, og at det ble inngått en avtale om bruk og vedlikehold. Et slikt forhåndssamtykke er uproblematisk for situasjonen med Even og Petter, som begge er over 18 år. Hvis de ikke hadde vært myndige, ville overformynderiet trådt inn og forvaltet deres verdier.

Ernst kunne registrert hytta som sitt særeie da han giftet seg med Sissel, og registrert at dette særeiet skulle gjelde også ved død.   Hvis Ernst ønsket å sikre at det var Sissel som fikk hytta, hadde han også hatt flere muligheter.

Han kunne gitt Sissel hytta eller solgt den til henne for en billig penge mens han fortsatt var i live, med eller uten bruksrett for sine to sønner fra første ekteskap. Barns rett til to tredjedeler av arven etter sine foreldre gjelder bare når foreldrene dør, før foreldrene faller fra står de fritt til å gjøre hva de vil med sine verdier.

Hvis Ernst ville sikre seg i tilfelle skilsmisse, kunne han opprettet et skilsmissesæreie, som ga Sissel 5/8 av arven etter ham når han døde. I tillegg kunne han tegnet en livsforsikring med Sissel som eneste mottager, for å sikre at hun om nødvendig kunne kjøpe ut Even og Petter.

Mange eksempler arvetvister

Historien om Even og Petters tap av hytta på fjellet er bare ett av mange eksempler fra virkelighetens mylder av arvetvister. Eksempelet er ikke uttømmende, og det er først og fremst ment som en illustrasjon av behovet for å planlegge, ikke bare ut fra dagens situasjon, men med utgangspunkt i at situasjonen kan forandre seg.

Even og Petters historie handlet om hytta, men de samme vurderinger og muligheter gjelder for boliger.

Du finner advokater med kompetanse på arv på «Finn advokat».